Det er rart hvordan ting forandrer seg, at du en dag våkner opp og er en helt annen person omtrent. En dag er du blond og blåøyd og med årene blir håret mørkere og øynene går fra en klar blå himmel til grønt slangeskinn. Det er vel en del av livet, regner jeg med. Livet går videre, folk forandrer seg, utvikler seg og får erfaringer. Det er livet.
Jeg farger håret, derfor er det ikke blondt lenger. Hårfargen min pleide å variere ut fra humøret, da jeg var deprimert gikk det nærmere og nærmere svart, når jeg begynte å ordne opp i livet mitt, ble det blondt. Nå, nå som jeg har funnet ut hvem jeg er og fått mer kontroll over livet mitt, så er hårfargen mørkebrun med varierende nyanser, mer livlig enn det pleide å være.
Det hender jeg savner å være blond, tror jeg virket mer uskyldig da, vel, jeg var mer uskyldig og uvitende da. Mindre erfaringer. Mindre kunnskap. Nå er jeg blitt mer forsiktig, mer voksen, mer vaktsom. Men er det på grunn av hårfargen? Er hårfargen din en del av deg? Er den med på å bestemme hvem du skal være? Vil være? Hvem du er? Når vi har den rette hårfargen, er vi mer sikre på oss selv da? Får vi bedre selvtillit av å ha en spesiell farge på håret?
Øynene er vinduet til sjelen. Er det da sånn at om du for eksempel ligner på faren din på utsiden, men har øyenfargen til moren din, så er du mer lik henne på innsiden? Og kan du se det i øynene om en person har et godt hjerte, et trist hjerne eller ikke et hjerte i det hele tatt? Er derfor jenter syns det er så viktig med pene øyne hos gutter? Fordi vi ubevist vet at gjennom øynene kan vi se sjelen deres.
Bare en tanke...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar