Affair

Føler meg inspirert for tiden, s her kommer det enda en mini-fortelling. Vil bare påpeke at det jeg skriver er fiksjon! Ingenting av det har faktisk skjedd, det er bare ideer jeg får som jeg prøver å formulere og gjøre om til lengre historier. Dette tror jeg kommer til å bli avslutningen på en tekst jeg skrev for litt siden, så da mangler jeg bare midten, eller hovedinnholdet. Den kan du lese her.

 ----------

“Jeg vil vi skal være venner” hun visste ikke hvor det kom fra. Hun satt hjemme og tenkte, og tenkte. Han svarte ikke. Tre timer senere banket det på døren, og hun gikk for å åpne, i hakket dårligere humør enn det hun var tre timer tidligere. Der sto han. “Er du sikker?” Hun så opp på han i sjokk, hun hadde ikke forventa at han skulle dukke opp hjemme hos henne. Han gikk inn, så antagelig at hun prøvde å finne ut hva som akkurat hadde skjedd. “Isabell?” Hun samlet tankene og prøvde å formulere det hun hadde tenkt å si. “Ja, jeg vil være venner,” 

Han skakka hode og så ned på henne. “Klarer du det da?” hun visste ikke, men ville ha vennskapet. “Jeg vet ikke, men jeg tror jeg kan klare det hvis lørdag ikke gjentar seg,” hun smilte litt, følte seg bedre nå. “Med det første hvert fall,” han  lo. Hun så smilende på han, litt flørtende, men det var sånn hun var. “Lover du?” hun rakte fram hånden, og fikk han til å le litt mer, men han tok den. “Lover,” han dro henne inntil seg i en klem. “Med det første,” hvisket han. Hun kysset han på kinnet, og fikk et tilbake i pannen, så gikk han. Isabell ble stående å tenke.

Kjærlighet er et spill, du og jeg er hovedspillerne. Alle spill avsluttes med at en av spillerne taper. Blir det du eller jeg? Den som vinner er oftest den som har spilt det lengst, det blir nok deg for jeg er ute av trening, men det betyr ikke at jeg ikke kan det lenger. Jeg pleide å være ekspert på kjærlighetsspillet, og fordelen jeg har nå er at følelser ikke påvirker meg like sterkt lenger. Lykke til. Likevel håper jeg vi forblir venner, det sårer minst. 

  T.