smerte

Hun så han komme mot henne, hun kjente hjertet begynte å slå litt fortere og tårene presset mot øynene, for bare ett par dager siden hadde hun forklart han at hun ikke ville være venn med han lenger. Ingen samtaler, ingen filmer, ingen hei eller hvordan går det. Ingenting. Sannheten var at hun ville mer enn noe, hun elsket å ha han i livet, følelsene hennes for han vokste hver gang hun så han. Det var det som var problemet. De var bare venner.

Og nå, etter samtalen de hadde hatt kom han gående mot henne, møtte blikket hennes. Hun ristet på hode, tok ett skritt bak, som for å hinte om at hun ikke ville han skulle komme bort. Han tok ikke hintet. “Hei,” sa han, hverdagslig som om ingenting hadde skjedd. Hun skulle ønske det var sånn, at ingenting hadde skjedd. Hun svarte ikke, bare så han inn i øynene mens hun kjempet mot tårene, noe hun hadde gjort hele uken. Venninnene hennes så ut til å holde pusten og vente på hva som kom til å skje. Ett blikk på dem, og de skjønte de skulle trekke seg unna.

Nå sto de der, alene, og så på hverandre. Hun kjente kniven i hjertet og skjønte hun ikke ville klare å stå der med han mye lenger. Hun trakk pusten. “Husker du hva jeg skrev i den siste meldingen?” Spurte hun og forventet at svaret skulle være ja. Det var det og, han så trist på henne. “Får jeg ikke ha deg i livet mitt i det hele tatt?” Stemmen hans var toneløs. “Jeg klarer det ikke,” var alt hun klarte å hviske frem, tårene presset hardere og hardere mot øynene. “Jeg skjønner,” han lente seg fram for å kysse henne på panna, men hun trakk seg unna akkurat i tide. Han stivnet, så ikke helt ut til å vite hva han skulle gjøre, så trakk han seg tilbake. “Unnskyld,” sa han nesten lydløst, før han gikk og lot henne stå igjen alene.

T.