R.I.P

Jeg trodde aldri jeg ville kjenne en så intens smerte igjen. Så døde du. Det var et sting i hjertet, som å få en kniv stukket rett i hjertet mitt. Du betydde så utrolig mye for meg, det var ingen som kjente meg bedre, ingen som kunne få meg til føle meg like lite ensom. Folk spurte om det ikke var kjedelig å bo alene. Jeg kunne alltid si at jeg ikke bodde alene, jeg hadde jo deg.

Du har sett alle sider av meg som finnes. Glad, trist, lykkelig, sørgende og deprimert. Gjennom de verste årene i livet mitt hadde jeg alltid deg å støtte meg på. Du var alltid der. Du levde ett langt og godt liv, alle sier det. I vår ville du blitt ni år gammel, og din rase blir normalt ikke mer enn åtte. Du sovna stille inn, ingen sykdom, ingen smerte. 

Før du gikk bort fikk du en siste sjanse til å kjenne gress under potene og frisk luft gjennom pelsen. Nå føles det som du ba meg ta deg med ut, du ba om oppmerksomhet før jeg dro ut på lørdag, og når jeg kom hjem på søndag var du borte. Jeg merket det ikke med en gang, du lå i buret, jeg trodde du sov. Da jeg gikk og satt meg på badet merket jeg noe var feil, du pleier alltid bli rastløs og løpe rundt i buret. Du lå helt stille, jeg gikk for å se og du hadde det bra, og jeg klarte ikke gjøre annet enn å skrike. Du var død.

I dag klarer jeg ikke gå på skolen, det går ikke ti minutter uten at jeg gråter. Du var det beste som har skjedd meg, du var alt, og nå er du borte. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg. Jeg prøvde å forberede meg på at du var gammel, og ikke ville leve for evig. Men man kan aldri forberede seg på sjokket, du var frisk og livlig sist jeg så deg, jeg er glad for at du slapp smerte og sykdom.

Det passet dårlig at du gikk bort nå, for jeg trenger deg, men akkurat nå virker alt annet så ubetydelig. Gutter kan dra til helvete, rykter kan gjøre som de vil, alle andre kan tro akkurat hva de vil, akkurat hva de hører, jeg bryr meg ikke. Om jeg bare hadde hatt deg.

Jeg vil alltid elske deg over alt annet.

T.