Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske, og omtrent alt er inspirert av erfaringer jeg og nærmeste venninner får. Om det er noe som skjer i livet mitt, tenker jeg over det, overanalyserer det og vurderer hva som kommer til å skje videre. Styrke og svakhet. Jeg tror det er noe jeg gjør pga skrivingen. Uansett - her kommer en novelle jeg skrev når jeg var 16 år. Den heter
Det var mitt valg. Fikk en 5er på den på norsktentamen :P *smule stolt over det*
Malin og moren sitter ved kjøkkenbordet og snakker. Hun har hørt dette mange ganger før, det er ingen vei tilbake om du tar dette valget. Moren fortsetter å gjenta det om og om igjen. Malin tok valget sitt for rundt et år siden, men moren ville ikke godta det. Hun mener Malin vil ødelegge livet sitt hvis hun ikke gjør som moren sier. Malin sitt ønske har visst ikke betydning i morens øyne, for det er jo alltid moren som har rett.
Malin satt på badet hjemme og gråt. "Det skjedde bare en gang," tenkte hun. Hun leste bruksanvisningen om igjen for å være sikker på at det stemte, er det to streker er det helt sikkert at den er positiv, sto det. Tårene rant nedover kinnene til Malin, hun følte at hun måtte snakke med noen, men visste ikke hvem.
Malin følger ikke med på det moren sitter og snakker om, hun ser ut av vinduet og drømmer seg bort. Tenk at det er så lenge siden hun fant ut at hun skulle få lille Liana, nesten et år. To fugler sitter på en grein og synger. "De ser lykkelige ut, " tenker Malin. Plutselig blir Malin dratt tilbake til virkeligheten, hun hører et skingrende skrik. Hun gir moren et lite blikk, spretter opp fra stolen og skynder seg inn på barnerommet.
Malin hadde nettopp vært hos legen, som sa at alt så bra ut. Hun ville egentlig ha med seg moren sin, men moren hadde sagt hun ikke ville ha noe med ungen å gjøre. Malin hadde synes det var litt skummelt å sitte på venterommet alene, mens alle de andre som var der satt og så på henne. Magen hennes hadde blitt større i løpet av de siste ukene, og hun følte at det var noe inni den.
Liana ligger og skriker når Malin kommer inn på barnerommet. Hun slår på lyset og går bort til barnesengen. Da slutter den lille jenta å skrike, hun ligger og smiler og ser opp i ansiktet til moren sin. Malin må smile litt selv, hun løfter opp den lille ungen og holder henne tett inntil seg. Morenstiller seg i døråpningen. "Du er altfor ung til å være mor," sier hun strengt, men Malin ignorerer det. Når hun holder Liana, er det bare de to i hele verden som eksisterer.
Hun hadde gjort det, fortalt det til læreren. Nå var det ingen vei tilbake, som moren hennes pleide å si. Læreren hadde snakket med rektor, som hadde ringt moren hennes. Malin hadde snakket med helsesøster om det, og moren hadde kommet på skolen for å snakke med henne, rektor og læreren. Rektor var enig med moren hennes, om at det var en dårlig ide å beholde barnet. Malin hadde nektet å høre på dem, og det endte med at moren stormet rasende ut av kontoret til rektor. Og Malin hadde sittet på doen og grått resten av dagen.
Liana fikk litt mat, og sovnet raskt igjen. Moren til Malin gikk ut på kjøkkenet igjen. Malin fulgte etter. "Selv om du mener jeg er for ung, betyr ikke det at jeg er det," sa hun. Hun prøvde å skjule at hun var irritert på moren sin. "Ser du ikke at jeg klarer det?" Malin begynte å lage middag. Moren satt ved kjøkkenbordet og studerte henne, Malin kjente blikket hennes som en skarp nål i ryggen. "Klart jeg ser at du klarer det, men dette var ikke planene dine," sier moren, hun høres nesten uskyldig ut. "Hva med skolen? Og framtiden din, har du i det hele tatt vurdert den?" Malin sukker, dette husker hun at de har vært gjennom flere ganger før.
"Du ødelegger livet ditt!" Moren skrek fra den andre siden av døren. Malin satt på gulvet på rommet og gråt, igjen. "Hva med skolen? Og framtiden din, har du i det hele tatt vurdert den?" Moren skrek enda høyere. Malin klarte ikke skrike noe tilbake, hun var sint, lei, til og med rasende, men hun hadde ikke klart å skrike tilbake.
Den neste morgenen, når hun skulle til skolen, satt moren hennes ved kjøkkenbordet. Malin sto i døren og så på henne, en liten stund møtte moren øynene til Malin. "Det er mitt valg," hadde Malin sagt før hun forsvant ut døra.
"Mamma, Liana er datteren min, jeg kan bare ikke gi henne fra meg," Malin fortsatte å lage mat. "Men du kan adoptere henne bort til noen vi kjenner, du kan være en slags tante for henne, eller fadderen hennes." Det stakk i brystet til Malin. Moren hadde nevnt adopsjon før, men det hørtes helt adsurd ut at hun skulle gi fra seg sitt eget barn. "Jeg vet om noen..." Malin avbrøt moren. "Liana skal ikke gis bort til noen, hun blir hos meg," sa hun strengt. Hun hørte moren reise seg og gå ut av kjøkkenet, like etter hørte hun at ytterdøra smalt. Liana begynte å gråte gjen. "Det der gjorde hun med vilje," tenkte Malin irritert, og gikk for å hente datteren sin.
Det gjorde så vondt, en smerte Malin aldri hadde forestilt seg. Det tok aldri slutt. Hun kjente at svetten rant nedover pannen hennes, det sved i øynene. "Dette skal jeg aldri gjøre igjen!" skrek hun ut. "Det sier de alle, men det hadde nok vært smart å vente til du var eldre," svarte legen som nettopp hadde kommet inn i rommet. Hun smilte litt, men det ble mer en grimase enn et smil, på grunn av all smerten. Legen snakket med henne, men hun fikk det iikke med seg. Smerten varte i flere timer, og plutselig følte hun ingenting.
Liana krabbetrundt på gulvet og lekte med boller og sleiver. Malin sitter på kjøkkenbenken og ser på henne. "Hun ser så uskuldig ut," tenkte hun, og glemmer nesten maten som står på konfyren. "Tenk at en liten uskyldig jente har skapt så mye vansker. Malin smiler. "Du var verdt det," sier hun til den lille jenta som krabber rundt på gulvet. Liana setter seg på knærne og smiler opp til Malin.
Malin våknet av at sykepleierne snakket til henne. I hendene hadde den ene sykepleieren en liten bylt. Malin prøvde å huske hva som hadde skjedd, og tok seg til magen. Den var borte, magen hennes var akkurat som den var før ungen startet å vokse inni henne. Hun fikk panikk og ville vite hva som hadde skjedd, men sykepleierne roet henne ned og ga henne bylten. Inni bylten lå en liten unge, Malin så spørrende på sykepleierne, de smilte til henne. "Det er en jente." Malin så ned på ungen, det var en jente. Den lille jenta åpnet øynene og så på Malin. Hun hadde nesten glemt sykepleierne. "Hva skal hun hete?" spurte den ene. Malin fortsatte å se på den lille jenta. "Så liten hun er," var det eneste hun klarte å si. Sykepleierne sto tause. "Liana," sa Malin. "Hun skal hete Liana."
T.
